Referat fra medlemsmøte i TAF og AAF 19. februar 2003

Møtet byrja som kunngjort klokka 19.00 i Autronica-hallen. 29 personar hadde møtt fram.

TAF-leiar Birger Andresen tok ordet og ynskte velkomen. Fyrst opplyste han om at det var mogeleg å tinga fleire planisfærar. Pris kr 100. Deretter oppmoda han TAF-medlemene til å stilla opp til dugnad for å gjennomføra turar for skuleklassar til observatoriet i Bratsberg. Meir informasjon om dette kjem seinare.

Ein ny medlem vart ynskt velkomen i TAF. Han heiter Tarek Yousef, og han er stipendiat ved NTNU. Det vart òg gjort stas på Marianne Kaspersen: Ho har vore medlem av TAF sidan oppstarten i 1999, men dette var den aller fyrste vanlege møtekvelden ho har delteke på.

Hovudføredraget denne kvelden hadde tittelen «Masseoverføring til (kompakte stjerner og) svarte hull». Det var ved Nils Erland Leinebø Haugen, som er stipendiat ved Institutt for fysikk, NTNU. Som hjelpemiddel vart datamaskin med videokanon bruka. Eg vil ikkje gje att heile føredraget her, men nøyer meg med å setja opp eit oversyn over nokre av momenta som var framme:

Astronomen Maarten Schmidt fann i 1963 ut at kvasarar har spektra med normale absorbsjonsliner, men at dei er raudforskuva i svært stor grad. Etter den vanlege avstandsregelen finn ein då at kvasarar har ei utstråling som er mykje større enn dei mest ljossterke vanlege galaksane. For kvasaren 3C273 er faktoren om lag 40.

Utrålinga frå kvasarar kan variera med periodelengder på om lag ei veke, og etter strålingsfrontteorien er radien til strålingskjelda då mindre enn ei ljosveke. Vanlege galaksekjernar er mange tusen ljosår i diameter.

Det må nemnast at somme astronomar meiner at den vanlege avstandsregelen ikkje alltid gjeld. Halton Arp har i argumentasjonen sin peika på (tilsynelatande?) kopla objekt, td. Markarian 205 og «Stephans kvintett», som har svært avvikande grad av raudforskuving.

Ein kvasar er eit supermassivt svart hol (typisk eit par millionar solmassar i sentrum av ein galakse) som syg til seg materie. Materien samlar seg om holet i ei akkresjonsskive med høg omlaupsfart, høgt trykk og høg temperatur. Pga. friksjon nærmar massen i skiva seg jamt mot sentrum, samstundes som han tapar energi. Den omsette energien vert send ut som varmestråling (eigentleg synkrontronstråling).

Innanføre ein viss avstand frå det svarte holet, Schwarzschild-radien, er gravitasjonen så stor at ingen informasjon, heller ikkje ljos, kan sleppa ut. Denne avstanden er proporsjonal med massen.

Den inste stabile bana om eit svart hol har radius lik tre gonger Schwarzschild-radien. Der er omlaupsfarten lik ljosfarten c. Derifrå fell materie beint ned på det svarte holet utan å gje frå seg meir strålingsenergi.

Ei utrekning som tek omsyn til relativistiske effektar syner at opptil 42 % av kvilemasseenergien kan frigjerast som stråling på dette viset. (Vilkåret for det er at det svarte holet har eit visst spinn [Kerr-hol]). Jamfør dette med fusjon av hydrogen til helium, som frigjer 0,72 % av kvilemasseenergien. Fisjon av uran 235 frigjer under 0,1 % av kvilemasseenergien.

Kvite dvergstjerner, nøytronstjerner og «små» svarte hol kan òg ha akkresjonsskiver, men desse objekta vert ikkje rekna som kvasarar.

Ved kvasarar kan ein somtid observera jetstraumar, som vert sende ut i to retningar langsmed rotasjonsaksen. Lengda deira kan koma opp i fleire hundre tusen ljosår. Mekanismen er ikkje heilt fastlagd, men det er truleg magnetfelt i akkresjonsskiva som akselererer den ioniserte gassen.

Då føredraget var omme vanka det velfortent fagnad på Nils Erland, og så vart det opna for spørsmål. Mellom dei spørsmåla som kom opp, var problemstillinga med tidsskalaer.

Etter kaffipausen la Birger fram dei ymse kandidatane i konkurransen om nytt emblem for TAF. Ein kan røysta over Internett til og med 28. februar.

Som det siste punktet under tak fortalde Birger om den variable stjerna R Coronæ Borealis. Det er ei såkalla karbonstjerne, der grunnstoff nr. 6 utgjer ein stor del av materien. No om dagen er denne stjerna i utbrot. Ljosstyrken fell kraftig sidan stjerna bokstaveleg tala vert omgjeven av ei sotsky.

Til sist avslutta Birger møtet, og oppmoda folk til å vera med på ei observasjonsøkt rett utanføre møtelokalet. Møteskrivaren hadde ikkje høve til å vera til stades lenger, så frå observasjonsøkta er det ikkje skrive referat.

_______________________
Møteskrivar: Herman Ranes