Andromedagalaksen – (Messierobjekt M31) – Med en avstand på 2.4 millioner lysår er dette vår nærmeste store galakse i verdensrommet. Sammen med vår galakse Melkeveien, M33 i Triangulum og en rekke dverggalakser som De Magellanske Skyer, M32 og M110 tilhører Andromedagalaksen den såkalte Lokale Gruppe av galakser. Galaksen er lett synlig med det blotte øyet og var kjent som "den lille sky" av den persiske astronomen Al-Sufi, som beskrev den allerede i år 964 e.kr. Astronomen Simon Marius gav den første beskrivelsen hvordan ser ut i kikkert i 1612.

På grunn av sin lysstyrke var det lenge en oppfatning om at Andromedatåken var en av de nærmeste tåkene i universet. Den berømte astronomen William Herschel trodde for eksempel at avstanden ikke oversteg 2000 ganger avstanden til Sirius, dvs. 17000 lysår. Likevel mente Herschel at tåken var et "øyunivers" tilsvarende til vår egen Melkevei. Melkeveien mente han var en skive 850 ganger avstanden til Sirius og en tykkelse 155 ganger den avstanden.

I 1912 målte V.M. Slipher ved Lowell observatoriet radial hastigheten til Andromedatåken og fant en hastighet på omkring 300 km/s mot oss (mer nøyaktig 266 km/s) og som var den høyeste hastigheten kjent på den tiden for noe objekt. Dette antydet at tåken kunne være ekstragalaktisk. I 1923 fant Edwin Hubble den første Cepheide variable stjernen i Andromedatåken og slik ble klart at den måtte være et ekstragalaktisk{lenk} objekt.

I dag er Andromeda galaksen den mest studerte galaksen foruten vår egen. Dette skyldes at den er så nær og har mange likhetstrekk med vår egen galakse. Det er også slik at store deler av vår galakse er skjult av interstellare skyer, støv og gasståker.

I et mindre teleskop sees Andromedagalaksen ut som en avlang tåkeflekk med en mer lyssterk kjerne og få eller ingen detaljer er synlige med et lite instrument. Charles Messier oppdaget de to satellittgalaksene M32 og M110. Disse er begge synlige i prismekikkert. Det er imidlertid flere andre dverggalakser som er tilknyttet Andromedasystemet, inklusive NGC 185 og NGC 147, begge i stjernebildet Cassiopeia. M32 har forøvrig forårsaket forstyrrelser i spiralstrukturen til M31, noe som antyder nærkontakt mellom de to galaksene.

Den mest lyssterke av kulehopene i Andromedagalaksen – G1 – er også den mest lyssterke kjent i vårt nærområde og har en høyere absolutt lysstyrke enn f.eks. w Centauri. Sett fra jorda har den en lysstyrke på 13.7 mag, dvs. innenfor rekkevidden til større amatørteleskoper (10-tommer).

Den mest lyssterke stjerneskyen i galaksen har fått sitt eget NGC nummer – NGC 206 og kan skimtes med et godt 8-tommers teleskop.

Under normale forhold dekker den synlige delen av Andromedagalaksen omlag 3x1 grader på himmelen, på en avstand av 2 millioner lysår tilsvarer dette en diameter på 110000 lysår. Med mer sensitive instrumenter er størrelsen funnet til å være mer enn 200000 lysår. Til sammenligning er vår galakse "bare" omlag 100000 lysår i diameter. Dens totale utstrekning på himmelen tilsvarer 6 (eller er det 8 ?) månediametre.

Til nå er bare en supernova kjent i galaksen. Denne eksploderte i 1885 og nådde 6.mag ved maksimum.