Cassiopeia – Etiopias dronning

Av Birger Andresen (birger.andresen@fesil.no)

Stjernebildet Cassiopeia er svært karakteristisk. Det består av fem hovedstjerner som danner en litt skjev W som er lett å finne fra Karlsvogna. Cassiopeia ligger i Melkeveien, og så langt nord på himmelen at det aldri går ned under horisonten her fra Norge. Stjernebildet inneholder noen flotte dobbeltstjerner og variable stjerner, samt noen rimelig bra stjernehoper.

I følge Gresk mytologi var Cassiopeia dronning av Etiopia. Hun regjerte sammen med kong Kefeus. Dronningen var svært innbilsk, og hadde klart å fornærme havguden Poseidons døtre, havnymfene, ved å påstå at hun var vakrere enn dem. Som straff sendte Poseidon havuhyret Cetus for å terrorisere Etiopias kyster. Av orakelet fikk kong Kefeus vite at intet annet kunne blidgjøre Poseidon enn å ofre sin datter, Andromeda, til Cetus. Hun ble derfor lenket til en klippe ved kysten i påvente av at Cetus skulle ta i mot offeret. Mens hun stod der, kom Perseus forbi på sin bevingede hest, Pegasus. Han hadde vært i Gorgonenes rike i en av verdens mørkeste avkroker for å drepe Medusa, den styggeste skapningen på jord. Hun var så stygg at enhver som så hennes ansikt straks ble til stein. Perseus hadde allikevel klart å drepe henne slik at han nå var på vei hjem til den onde kongen Polydektevs med Medusas hode i en sekk. Polydektevs hadde nemlig, i håp om å bli kvitt Perseus på en enkel måte, lurt ham til å love og drepe Medusas og bringe tilbake hennes hode. Pegasus ble skapt og steg opp fra havet der blod fra Medusas hode traff vannflaten da Perseus flyktet fra Medusas rasende søstre ved hjelp av guden Hermes’ flygende sandaler. Perseus så den vakre Andromeda på stranden, og fikk høre hva som var i ferd med å skje. Han gikk i kamp mot Cetus etter at kong Kefeus hadde lovet ham å la ham gifte seg med Andromeda dersom han lyktes i å redde henne og å befri dem fra herjingene til Cetus. Han vant den harde kampen ved til slutt å få havuhyret til å se på Medusas hode. Cetus ble da forvandlet til en stor steinfylt øy utenfor kysten av Etiopia. Til minne om denne historien plasserte gudene Perseus, Kefeus, Cassiopeia, Andromeda og Cetus som stjernebilder i samme område på himmelen. Stjernen Algol i Perseus er Medusas øye.

Cassiopeia finner vi ved å trekke en rett linje fra e (epsilon) i Karlsvogna som er en del av Store Bjørn (Ursa Major), gjennom Polstjernen i Lille Bjørn som vist på kartet fra Norton's Star Atlas til venstre. Vi kommer da til g (gamma) Cassiopeia som er den midterste av de fem sterke stjernene i den litt skjeve W-figuren som vi kjenner som Cassiopeia. Det skyggelagte området markerer Melkeveien. Litt under til venstre for Cassiopeia finner vi Perseus, mens Kefeus er like over til høyre og Andromeda rett under. Videre sørover på himmelen (motsatt av retningen til Polstjernen) fra Andromeda finner vi først Fiskene (Pisces) og så Cetus.

Dobbeltstjerner og variable stjerner.

De fem stjernene i W’en er, regnet fra venstre mot høyre, e (epsilon, 3.38 mag.), d (delta, Ruchbah, 2.68 mag.), g (gamma, 2.40v mag.), a (alfa, Schedar, 2.23v(?) mag.) og b (beta, Caph, 2.25v mag.), hvor ’v’ etter lysstyrken indikerer at stjernen varierer i lysstyrke. b varierer med bare ca. 0.04 mag. over en periode på bare ca. 0.1 døgn, og er trolig av den sjeldne d -Scutii typen variable stjerner. a synes å ha variert i lysstyrke tidligere, men trolig ikke nå lenger. g er litt av et mysterium. I 1937 økte den sin lysstyrke til ca. 1.6 mag., og falt så uregelmessig til et minimum på ca. 3.1 mag. i 1940. Deretter har den hatt lange stabile perioder eller variert uregelmessig. Endringene synes å være helt umulige å forutsi. Det synes å være et skall med gass rundt stjernen. Dette var spesielt stort i 1937 hvor også stjernens temperatur endret seg fra ca. 12 000 til 8 500° C.

h (eta, 3.47 mag.) Cassiopeia er en av våre best kjente dobbeltstjerner. Den svake komponenten har lysstyrke 7.22, og er ca. 15 buesekunder (") fra den sterkeste stjernen. De to beveger seg merkbart i forhold til hverandre i løpet av f.eks. en tiårs periode. Denne og andre stjerner eller objekter omhandlet i artikkelen finner du på kartet til venstre (bearbeidet fra Norton's Star Atlas).

i (iota) er en av de flotteste trippelstjernene på himmelen. De tre er henholdsvis blå, rød og gul. Stjernen kan splittes (ses som mer enn en stjerne) i et tre tommers (8cm) teleskop dersom forholdene er perfekte.

r (rho) er en interessant, uregelmessig variabel stjerne. Den holder seg gjerne mellom 4.4 og 5.1 mag., men kan plutselig avta til ca. 6 mag. Den tilhører en gruppe variable stjerner som kalles R Corona Borealis stjerner. Den kan ses uten kikkert selv i minimum dersom forholdene er gode, men det er en fordel å bruke kikkert.

R er en lang-periodisk variable stjerne av Mira typen (se side 23 i Corona nr. 4/99). Dens lysstyrke varierer fra ca. 6.5 til ca. 12 mag., og perioden er ca. 430 døgn. Lysstyrken er ca. 100 ganger større ved maksimum enn ved minimum. Det kreves middels store amatørteleskoper og bra forhold for å se den nær minimum.

RZ er en flott formørkelsesvariabel stjerne som krever en liten kikkert. Vanligvis er lysstyrken ca. 6.4 mag., hvilket er på grensen av det man kan se ved perfekte forhold uten kikkert. Så avtar lysstyrken i løpet av to timer til et minimum på ca. 7.8 mag. for så å øke sin lysstyrke med en faktor 3.6 til 6.4 mag. igjen i løpet av de neste to timene. Lyskurven er vist på figuren til venstre fra Burnhams Celestial Handbook. Neste minimum inntreffer ca. 1 døgn 4 timer og 41 minutter etter det forrige. En interessant ting er at perioden gradvis blir kortere. Man vil få en feil på ca. 43 minutter for en formørkelse beregnet ti år frem i tid ved å bruke en formel som er korrekt i dag. Så her er det tydeligvis betydelige krefter mellom stjernene som kretser rundt et felles tyngdepunkt. Observasjon av denne stjernen og Algol i Perseus (se side 11 i Corona nr. 2/99) anbefales for de som ikke har observert andre formørkelsesvariable stjerner.

Andre interessante objekter.

Det er en rekke mindre stjernehoper (mer eller mindre tette ansamlinger av stjerner) i Cassiopeia, men ingen som er spesielt flotte. Man kan like godt se på andre hoper med mindre man er spesielt interessert i slike. For de spesielt interesserte nevnes M52 (åpen hop på grensen til Kefeus), NGC 663 (brukbar åpen hop omtrent midt mellom e og d ), NGC 225 (åpen hop opp til høyre for og like ved g ) og M103 (relativt "løs" åpen hop rett til venstre for d ). Det er ingen galakser eller tåker i Cassiopeia som det er verdt å bry seg om uten større kikkerter. Bildet til venstre viser M52, og er hentet fra http://www.seds.org/billa/dssm/messier.html som er websidene til Digitized Sky Survey.

 

 

__________________________________________