Krepsen
Av Birger Andresen
Krepsen er et ganske ubetydelig stjernebilde mellom Løven og Tvillingene. Men det inneholder en av himmelens flotteste åpne stjernehoper for små kikkerter samt noen flotte dobbeltstjerner og en meget spesiell variabel stjerne, VZ Cancri, med en periode på bare 4 timer og 17 minutter. Dvergnovaen, SY Cancri, vies også noen ord.
Mytologi
I gresk mytologi har Krepsen kun en liten rolle. Det fortelles at gudinnen Hera sendte Krepsen for å distrahere Herkules i hans kamp mot Vannslangen, Hydra. Krepsen kløp Herkules i tåa uten at det gjorde noe fra eller til for Herkules. Men for Krepsen ble utfallet alt annet enn hyggelig; Herkules knuste den med foten. Hera viste sin takknemlighet ved å gi sin stakkarslige hjelper en evig plass på himmelen. Det er kanskje den litt stusselige innsatsen som er årsaken til at Krepsen bare inneholder relativt svake stjerner ?
De klareste stjernene og dobbeltstjerner
De fem sterkeste stjernene i Krepsen har lysstyrker fra 3.53 til 4.66 mag. De er alle dobbeltstjerner, men den svake komponenten er sterk bare for iota (4.0 og 5.6 mag. med ca. 30" avstand) og gamma (4.7 og 8.7 mag. med ca 110" avstand). I tillegg har zeta Cancri tre synlige komponenter og en usynlig komponent. De synlige komponentene har lysstyrker 5.6, 5.9, 6.0 mag. og avstander på ca. 1" og 6" fra hovedstjernen på 5.6 mag.).
Åpne stjernehoper
M44 - Bikuben (Beehive), også kalt Praesepe, er en av de største,
nærmeste og flotteste åpne stjernehopene. Med en samlet lysstyrke på 3.1 mag. er den
greit synlig uten kikkert. Den ser da ut som en diffus tåke. En prismekikkert avslører
at det i stedet er massevis av stjerner fordelt over et område på litt over en grad
(drøyt to månediametre). De 15 sterkeste stjernene har lysstyrker fra 6.30 til 7.54 mag.
Det er helt avgjørende med et stort synsfelt for å få skikkelig glede av M44. En moderat stor eller stor prismekikkert, eller et teleskop med lav forstørrelse og stort felt er derfor best. Ved stor forstørrelse vises bare noen av stjernene, og da mister man nettopp den flotte samstillingen av stjernene som gjør åpne stjernehoper så flotte å se på.
M44 – Bikuben (Bildet er hentet fra Internet).
M67 er en langt svakere åpen stjernehop enn M44, men den inneholder flere stjerner. Avstanden på ca. 2 500 lysår gjør at den sterkeste stjernen i denne hopen har lysstyrke 9.7 mag. Stjernehopens samlede lysstyrke er 6.9 mag., og den dekker et område på 30 bueminutter = ½ grad = en månediameter på himmelen. De fleste stjernene ligger innenfor et område med diameter ¼ grad. M67 ligger ca. 1 500 lysår unna galakseplanet, hvilket er uvanlig mye for en åpen stjernehop.
Også denne stjernehopen er flott i teleskoper med relativt lav forstørrelse, men her lønner det seg å ha et rimelig stort teleskop fordi enkeltstjernene er såpass svake.
Variable stjerner
Av de variable stjernene i Krepsen skal to stykker nevnes; VZ Cancri og SY Cancri.
VZ Cancri (7.18-7.91 mag., Periode = 0.178363704) tas med fordi den har en svært kort periode, nemlig ca. 4 timer og 17 minutter. Det morsomme med stjernen er at vi kan følge hele perioden i løpet av en lang observasjonskveld. Dette er med andre ord en stjerne som vi virkelig kan se at ’lever’. Den varierer fra 7.18 til 7.91 mag. Hele variasjonen kan derfor følges med en 7x50 prismekikkert. Stjernene er nesten dobbelt så sterk i maksimum som i minimum. Kartet nedenfor er laget av meg for Variable Stjernegruppen i Norsk Astronomisk Selskap. B-V er et uttrykk for stjernens farge. Røde stjerner egner seg dårlig, slik at B-V helst bør være mindre enn 0.6. Se Corona nr. 4/2000 for visuell observasjon av variable stjerner samt artikklen til Albin Kristiansen i dette nummer Corona.
VZ Cancri er en såkalt dvergkefeide av Delta Scuti typen. Disse ligner mye på de mer kjente RR Lyra stjernene (se Corona nr. 4/99, side 21), men har kortere perioder (0.01-0.2 døgn) og mindre variasjon i lysstyrken (0.003-0.9 mag.). Formen på lyskurvene, periodene og størrelsen varierer mye, og gjenspeiler nesten perfekt de radielle utvidelsene og sammentrekningene i stjernens overflate. Disse skjer med flere frekvenser slik at den total lyskurven blir relativt kompleks. Noen Delta Scuti stjerner har perioder hvor variasjonen i lysstyrken tilsynelatende stopper opp. Dette skjer når flere av stjernens ’vibreringsfrekvenser’ kombinerer slik at maksimum for den kraftigste variasjonen så å si nulles ut av minimum for flere andre frekvenser.
SY Cancri (10.6-14.0 mag, Gjennomsnittlig periode = ca. 27 døgn) er en dvergnova av Z Camelopardalis typen. Stjernen er så svak at man bør ha minst et 10 tommers teleskop og gode forhold for å følge mesteparten av variasjonen. Øvre halvdel av lyskurven kan man lett følge også med 6-8 tommers teleskop, mens maksimum kanskje også kan ses i et godt speilteleskop på fire tommer eller svært gode linsekikkerter med linser på minst 70 mm.
Disse stjernene er svært nært beslektet med de mer vanlige U Geminorum stjernene hvor SS Cygni er det klareste medlemmet (Se Corona nr. 2/2001, side 26). Mekanismen er omtrent den samme; nemlig masseoverføring mellom to stjerner som er svært nær hverandre. Forskjellen på de to typene er at Z Cam. stjernene ikke alltid faller tilbake til minimum lysstyrke mellom to utbrudd. I stedet kan de plutselig ’henge seg opp’ på en lysstyrke i lengre tid, f.eks. 3-5 perioder, før de på ny begynner å variere ’normalt’ igjen. Disse stjernene viser forøvrig ganske stor variasjon fra et utbrudd til det neste, og de ligger ikke lenge ’rolig’ i verken mimimum eller maksimum. De er derfor blant de mest spennende stjernene for de som observerer variable stjerner. Dessverre er alle disse stjernene relativt svake slik at man altså trenger i hvertfall moderat store teleskoper og bra forhold for å ha full glede av dem. TAF kan skaffe kart til de som måtte ha lyst til å observere stjernen seriøst eller for moro skyld.
En lyskurve som dekker 200 døgn for SY Cancri fra American Association of Variable Star Observers er vist nedenfor (Juliansk dag er fortløpende nummerert dager.
