Slike filtere virker ikke som vanlige fargefiltere. Sistnevnte består av farget glass, eller glass med et farget lag på overflaten. Et blått filter f.eks. absorberer lys med bølgelengder som tilsvarer rødlige farger, mens det blå lyset slipper gjennom. Filtere mot lysforurensning baserer seg derimot på interferometri: Man benytter lysets bølgenatur, og får visse bølgelengder til å nulle hverandre ut. Noen bølgelengder slipper gjennom, andre reflekteres. Ved å bruke interferometriske filtere kan man med mye større nøyaktighet velge ut de bølgelengdene man er interessert i enn man kan med fargefiltere. De kan inneholde flere titalls syltynne optiske lag med en tykkelse som bare er en brøkdel av bølgelengden til synlig lys. Ved bruk skrur man filteret inn i bunnen av okularet, og de finnes i 1,25" og 2"-varianter.

Filterene kan deles i to kategorier: Smalbånd og bredbånd. Smalbåndsfiltere slipper bare inn en liten del av det synlige spekteret, mens bredbånd slipper inn det meste, men hindrer lys fra natrium-og kvikksølv-gatelys å nå inn. Natriumlamper gir oransje lys, mens kvikksølvlamper stråler i blå-hvitt.

Smalbåndfiltere er bare beregnet på emisjonståker, det vil si tåker som består av ionisert gass (gass der elektroner er revet fra atomene). Dette kan dreie seg om planetariske tåker, diffuse emisjonståker eller supernovarester. Disse sender ut lys fra dobbeltionisert oksygen (de såkalte OIII-linjene i spekteret), og eventuelt H-beta strålingen fra hydrogen, og har en blå-grønn farge. Det at dobbeltionisert oksygen betegnes med OIII og ikke OII kan virke noe ulogisk, men slik er det.

De fine røde fargene som en ser på bilder av tåker tilsvarer H-alfa stråling. Denne er man ikke interessert i, da øyet ikke er veldig følsomt for rødt lys når det er mørkt.

Undertegnede har et Lumicon UHC-filter som blir flittig brukt. Dette slipper gjennom OIII- og H-beta linjene. På flere objekter er kontrastøkningen svært merkbar. Et eksempel er M97, "Ugletåken", som er en stor planetarisk tåke i Ursa Major (Store Bjørn). Fra mitt urbane strøk på Sola sør for Stavanger er denne tåken bare en svak lysning ufiltrert i 10-tommeren min. Men med filteret står den ut som en ordentlig skive mot bakgrunnen. Tåken har variasjoner i overflatelysstyrke, med antydning til "ugle-øynene" som sees på bilder. Slørtåken, en supernovarest i Cygnus (Svanen), er også bra filtrert. Selv hjemmefra kan jeg følge de fine gassfilamentene som er slynget utover et stort område på himmelen.

Enda mer spesialisert er det rene H-beta filteret. Dette virker bare på et fåtall lyssvake objekter, deriblant Hestehodetåken og California-tåken, og er vel helst noe for den som har absolutt alt.

Så hva koster slike filtere? I Norge koster Lumiconfiltere for 1.25" okularer drøyt 1000 kroner og for 2" okularer må du ut med i underkant av 2500 kroner. Priser ved bestilling fra utlandet, når frakt, toll og moms er tatt i betraktning ligger i samme størrelsesorden.