|
|
Filtere mot lysforurensning Artikkelen er fra Corona Nr. 2/2001 (Medlemsbladet til Trondheim Astronomiske Forening)Av Eric Jensen, Trondheim Astronomiske Forening og Stavanger Astronomiske ForeningDenne artikkelen omhandler en spesiell type filtere som motvirker effekten av den lyse himmelen i bystrøk. De virker ved å gjøre himmelbakgrunnen i okularet mørkere, mens objektet du ser på ideelt skal forbli mer eller mindre uendret. Dette må være enhver amatørastronom sin drøm. Men de har en begrensning. Slike filtere virker ikke som vanlige fargefiltere. Sistnevnte består av farget glass, eller glass med et farget lag på overflaten. Et blått filter f.eks. absorberer lys med bølgelengder som tilsvarer rødlige farger, mens det blå lyset slipper gjennom. Filtere mot lysforurensning baserer seg derimot på interferometri: Man benytter lysets bølgenatur, og får visse bølgelengder til å nulle hverandre ut. Noen bølgelengder slipper gjennom, andre reflekteres. Ved å bruke interferometriske filtere kan man med mye større nøyaktighet velge ut de bølgelengdene man er interessert i enn man kan med fargefiltere. De kan inneholde flere titalls syltynne optiske lag med en tykkelse som bare er en brøkdel av bølgelengden til synlig lys. Ved bruk skrur man filteret inn i bunnen av okularet, og de finnes i 1,25" og 2"-varianter. Filterene kan deles i to kategorier: Smalbånd og bredbånd. Smalbåndsfiltere slipper bare inn en liten del av det synlige spekteret, mens bredbånd slipper inn det meste, men hindrer lys fra natrium-og kvikksølv-gatelys å nå inn. Natriumlamper gir oransje lys, mens kvikksølvlamper stråler i blå-hvitt. Smalbåndfiltere er bare beregnet på emisjonståker, det vil si tåker som består av ionisert gass (gass der elektroner er revet fra atomene). Dette kan dreie seg om planetariske tåker, diffuse emisjonståker eller supernovarester. Disse sender ut lys fra dobbeltionisert oksygen (de såkalte OIII-linjene i spekteret), og eventuelt H-beta strålingen fra hydrogen, og har en blå-grønn farge. Det at dobbeltionisert oksygen betegnes med OIII og ikke OII kan virke noe ulogisk, men slik er det.
De fine røde fargene som en ser på bilder av tåker tilsvarer H-alfa stråling. Denne er man ikke interessert i, da øyet ikke er veldig følsomt for rødt lys når det er mørkt.
Her har vi kommet inn på en begrensning til smalbåndfilteret: Da de nesten bare slipper inn OIII-og/eller H-beta stråling, egner de seg ikke til hoper, galakser eller refleksjonståker, som sender ut et kontinuerlig lysspektrum. Disse blir desidert verre med filter, da objektene blir mye mørkere. Bredbåndfiltere slipper inn mye mer lys, og har en virkning på et større antall objekter. Men til gjengjeld er ikke denne virkningen så stor. På galakser f.eks. går forbedringen for å være bare moderat. Også disse virker best på emisjonståker, men da kan en like gjerne benytte et smalbåndfilter, som gir høyere kontrast. Og det er kontrast dette dreier seg om. Filtere kan selvfølgelig ikke gjøre objekter lysere. Men da bakgrunnen blir mørkere, kan objektet virke lysere. Øyet er på en måte en kontrastdetektor, mange anser et teleskops kontrast som den viktigste egenskapen. Undertegnede har et Lumicon UHC-filter som blir flittig brukt. Dette slipper gjennom OIII- og H-beta linjene. På flere objekter er kontrastøkningen svært merkbar. Et eksempel er M97, "Ugletåken", som er en stor planetarisk tåke i Ursa Major (Store Bjørn). Fra mitt urbane strøk på Sola sør for Stavanger er denne tåken bare en svak lysning ufiltrert i 10-tommeren min. Men med filteret står den ut som en ordentlig skive mot bakgrunnen. Tåken har variasjoner i overflatelysstyrke, med antydning til "ugle-øynene" som sees på bilder. Slørtåken, en supernovarest i Cygnus (Svanen), er også bra filtrert. Selv hjemmefra kan jeg følge de fine gassfilamentene som er slynget utover et stort område på himmelen.
En teknikk er å "blinke" med filteret: Fra SAF sitt mørke observasjonssted observerte jeg nylig NGC 281, en emisjonståke i Cassiopeia. Jeg kunne bare såvidt se den ved 40x. Ved å føre filteret foran øyet ble tåken plutselig mye klarere. Fjernet jeg det ble den nesten usynlig igjen. Dette eksemplet illustrerer at filtere er nyttige også i mørke områder. UHC-filteret er det mest generelle av Lumicon sine smalbåndfiltrene, altså det som virker på det største antallet emisjonståker. Men det finnes andre: OIII-filteret, som jeg i skrivende øyeblikk spent venter på å få i posten, slipper inn de to OIII-linjene, men ikke H-beta. Himmelbakgrunnen blir da enda mørkere. På de objektene som stråler hovedsakelig i OIII skal kontrasten være svært bra. Slørtåken og mange planetariske tåker er slike objekter. Enda mer spesialisert er det rene H-beta filteret. Dette virker bare på et fåtall lyssvake objekter, deriblant Hestehodetåken og California-tåken, og er vel helst noe for den som har absolutt alt. ( Smalbåndfiltere anbefales ofte ikke for teleskoper under 6", da det sies at disse kikkertene trenger alt det lyset de kan få. Jeg kan ikke si i hvilken grad dette er riktig, et bredbåndfilter kan muligens være et bedre valg.Et filter er ingen erstatning for en mørk himmel, men det kan forbedre kontrasten betraktelig. Så hva koster slike filtere? I Norge koster Lumiconfiltere for 1.25" okularer drøyt 1000 kroner og for 2" okularer må du ut med i underkant av 2500 kroner. Priser ved bestilling fra utlandet, når frakt, toll og moms er tatt i betraktning ligger i samme størrelsesorden. ______________________________________
|